De som kanskje mest av alle trengte å være med i den nye felles likestillingsloven, blir fremdeles ekskludert.

Kronikk i Dagbladet 24. april 2017 
Jan Elisabeth Lindvik, leder i Menneskerettsalliansen og Dag Øistein Endsjø, nestleder i Menneskerettsalliansen og professor ved UiO

Med den nye felles likestillings- og diskrimineringsloven har Barne- og likestillingsminister Solveig Horne gjort mer enn de aller fleste for å vise hvordan all diskriminering er like alvorlig, uansett om det rammer noen på grunn av kjønn, funksjonsevne, etnisitet, alder, seksuell orientering eller kjønnsidentitet. Ikke minst er loven forbilledlig ved å gi et likere vern og ved hvordan den forbyr sammensatt diskriminering. Horne skal ha all honnør for dette.
Underlig nok har hun likevel valgt å fortsatt avgrense diskrimineringsvernet. Den nye loven beskytter ikke andre enn dem som rammes av diskriminering relatert til et begrenset utvalg av diskrimineringsgrunnlag. Mange blir stående utenfor.
Siv Tove Pedersen, som hadde lungekollaps, ble nektet å stå i transplantasjonskø fordi hun var metadonbruker. Det ble hennes død. Bianca Kathrine Karlsen, som veide 200 kilo, opplevde å bli spyttet på av vilt fremmede mennesker og stadig fortalt at hun ikke fortjente å leve: «Uansett hvor jeg gikk, ble det bemerket hvor feit og stygg jeg var.»

Fattige barn har over tre ganger større sjanse for å bli mobbet enn andre barn. Bdsm-ere (utøvere av bondage og disiplin, dominans og underkastelse og sadisme og masochisme, red. anm. ) er blitt mobbet ut av videregående skole, får voldtektssaker henlagt på grunn av sin seksuelle orientering og trakasseres av helsepersonell. Kirkens bymisjon melder om sterk økning av vold og trakassering av prostituerte, mens tidligere prostituerte er paria i arbeidslivet.

Dette er bare noen av eksemplene på diskriminering som ikke dekkes av regjeringens forslag til felles likestillingslov.
Da Erna Solberg, Olemic Thommessen og André Dahl i 2006 initierte arbeidet om en felles likestillingslov, var målet nettopp å sikre at «alle diskriminerte skal sikres rettsvern». Også Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet understreket «at alle kvalifiserer til vern etter menneskerettighetenes generelle diskrimineringsforbud». Diskrimineringslovutvalget foreslo derfor i 2009 at en felles likestillingslov også skulle inkludere «andre liknende vesentlige forhold ved en person». I 2013 var Fremskrittspartiet, Høyre, KrF og Venstre enige om at dette skulle inkluderes i alle likestillings- og diskrimineringslovene. Det er synd om denne tverrpolitiske enigheten om å gi alle vern i likestillingslovgivningen ikke følges opp.
BLDs begrunnelse for at ikke alle skal beskyttes, er å sikre «forutsigbarhet», hindre «økt rettsliggjøring» og for å unngå en «uheldig rangering mellom forholdene som faller innenfor de opplistede diskrimineringsgrunnlagene og forhold som eventuelt ville falle innenfor samlekategorien». Vel, nå blir rangeringen i stedet total for dem som står helt utenfor lovens beskyttelse.

Diskriminering handler ganske enkelt om usaklig forskjellsbehandling, f.eks. at mennesker nektes jobb, goder eller tjenester bare fordi de er dem de er. Dette er et juridisk prinsipp som er verken uklart eller uforutsigbart. Med tanke på arbeidsgiveres aktivitetsplikt, er det samtidig åpenbart at man eventuelt kan se bort fra «andre liknende vesentlige forhold ved en person», men en bestemmelse om å fremme mangfold generelt vil også være et alternativ.
All diskriminering er faktisk allerede forbudt i Norge, gjennom et generelt forbud i Grunnloven og gjennom det generelle diskrimineringsforbudet i FNs Konvensjon om sivile og politiske rettigheter, som også er norsk lov. Den underlige motstriden mellom diskrimineringslovgivningen på den ene siden og grunnloven og menneskerettighetene, blir nå værende.

I praksis betyr det at om man rammes av diskriminering som ikke spesifiseres av likestillings- og diskrimineringsloven, kan man ikke klage til Likestillingsombudet, som er gratis. Man må i stedet gå gjennom rettsvesenet og risikere hundretusener i saksomkostninger om man ikke vinner fram.

Dette gjelder altså de aller svakeste. De som kanskje mest av alle trengte å være med i den nye felles likestillingsloven, blir fremdeles ekskludert. Det rette vil være å inkludere dem, ganske enkelt ved å legge til «andre liknende vesentlige forhold ved en person» i loven.

Bagatelliserer hatvold mot homofile
Av Dag Øistein Endsjø
Professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen
I Aftenposten 25. mars 2014
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Bagatelliserer-hatvold-mot-homofile-7514064.html#.UzEnUV7pjXg

Hatkriminalitet mot homofile er ikke så farlig. Det har vi nå lært gjennom det rungende fraværet av reaksjoner på den famøse rasismedebatten på NRKs Trygdekontoret. Mens flere har påpekt Elisabeth Norheims smakløse sammenstilling av holocaust og den mytiske jødiske rikdommen, overser de samme kritikerne (med unntak av et par på facebook) fullstendig hvordan hun bagatelliserer hatvold mot homofile. Som hun sa: «Hvis han somaliske mannen på Grønland banker deg fordi du er homofil, kan han ikke fucke opp hele livet ditt … Han kan gi deg en på trynet. Og det er der det stopper.»
Vel, én ting har hun rett i, det er nettopp noen ganger «der det stopper». Bare på 1990-tallet ble seks homofile menn drept i Norge, tilsynelatende bare fordi de var homofile. Går man lenger tilbake i historien, finnes det nok av lignende drap som i ettertid bare er blitt klassifisert som alminnelige mord. Men, nei da, dette er ikke så farlig. 
Homovold er på ingen måte så alvorlig som den «strukturelle diskrimeringen» svarte mennesker utsettes for i Norge, ifølge Norheim. Hun har selvfølgelig rett i at diskriminering av etniske minoriteter er fremdeles et stort problem i Norge og absolutt noe som fortsatt må bekjempes. Men i sin absolutte evne til ikke å se annen urett enn den som rammer mennesker akkurat som henne selv, er Norheim helt blind for at lignende former for strukturelle diskriminering også rammer homofile, så vel som andre grupper som funksjonshemmede og transpersoner. Ingen har heller påpekt denne bristen i Norheims fordomsfulle argumentasjon.
Men Norheim har sluppet unna med mer enn dette. Rasistisk vold mot hvite er heller ikke så nøye, ifølge henne: «Går ikke an å sammenligne. Jeg orker ikke å høre på det en gang.» Det er greit å vite for de hvite ungguttene som blir banket opp av gjenger med ikke-hvit ungdom i Groruddalen. Den «strukturelle diskrimineringen» svarte nordmenn ifølge Norheim har monopol på, er også verre enn dette.
Det er flott at en norsk offentlighet er påpasselig å sette noen på plass når de videreformidler antisemittiske myter. Vi har heldigvis også en offentlighet som skriker opp når fordommer mot svarte dukker opp, som med Plumbos dårlige mokkamann-spøk overfor Madcon. Men Madcon er dessverre selv blant dem som viser at det ikke er samme spontane reaksjon på hets av alle grupper i offentligheten, med hvordan de selv har sluppet unna med å bruke «mongo» og «bleiking» som skjellsord. Hvordan Norheim går fri etter sin bagatellisering av selv hatvold mot homofile, viser virkelig hvor skjevt det offentlige reaksjonsmønsteret mot fordommer og diskriminering er. 
Jeg trodde at vi hadde kommet litt lenger mot en forståelse av at all diskriminering og trakassering er like alvorlig, uansett hvem som rammes. Det er bare å si takk til Elisabeth Norheim, som med sine fordommer og bagatellisering av hatvold, har vist hvor langt unna vi ennå er.

Kim Friele har i lang tid arbeidet for grunnleggende menneskerettigheter i Norge. Hun har vært leder (1966-1971) og generalsekretær (1971-1989) i Det norske forbundet av 1948 – som i dag heter LLH. Kim Friele var svært involvert i prosessen for å oppnå avkriminaliseringen av homoseksualitet (1972), antidiskrimineringsbestemmelsene i norsk lovverk (1981)
samt ekteskapsloven (2008). Kim Friele har viet mesteparten av sitt liv på at vi alle skal kunne bo i et stadig mer rettferdig samfunn. 
Kim Friele har i likhet med Leo Eitinger mottatt Fritt Ords prisen (1978), i tillegg til at hun ble slått til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden (2000). Hun er blitt utnevnt til statsstipendiat (1989) og har mottatt Humanistprisen (1999) for sin innsats for humanismen. Kim Friele er en betydningsfull kvinnerettighetsforkjemper, og ble i 2013 kåret til den sjette viktigste kvinnen i Norge av VG. Kåringen var i forbindelse med hundreårsjubileet for kvinners stemmerett i Norge og på samme liste finner vi navn som Camilla Collett, Ingrid Bjerkås, og Sigrid Unset. 
Vi lever i en tid der flere land nå går et langt skritt tilbake i tid med hensyn til sin lovgivning om kjønn, seksualitet og legning.  Årets vinter-OL ble avholdt i Sotsji, Russland. Et land som nylig innførte en ny lov som i prinsippet forbyr homofili. Norges utenriksminister Børge Brende, reduserte nylig norsk bistand til Uganda med kr 50 000 000 pr. år. Årsaken til det er at man som homofil i Uganda risikerer livsvarig fengsel. 
Det formidable oppmøte i årets tog på kvinnedagen 8. mars over det ganske land, var en reaksjon på reservasjonsretten for fastleger. Det er avgjørende med et bredt engasjement, men for å oppnå varige endringer, er vi avhengige av dem som engasjerer seg over tid. Kim Friele er en av dem. Kim Friele har oppnådd en rekke varige endringer som også har gitt varige forbedringer. Mange, om ikke alle, av disse endringene har vært i samsvar med Leo Eitingers ånd.

Hvorfor har kampanjene mot mobbing så langt gitt magre resultater? Kan det være at tiltakene i skolen har vært tilfeldige og fragmenterte? Det har blitt satt inn holdningsskapende tiltak mot mobbing på etnisk og religiøst grunnlag, men det hele blir ufullstendig og haltende når en ikke tar med at det også mobbes og diskrimineres på andre områder.

Dette er utrolig når man vet at unge stort sett ikke vil være sammen med rasister, og man vet at andre måter å skille seg ut på, utgjør en mye større risiko: kropp/utseende, funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsuttrykk mfl.

”Homo”, Hemma”, ”Mongo”, ”Jøde”, ”Femi”, ”Lesbe” og ”Hore” er blant mobbeuttrykkene som går igjen. Det er innlysende at dette setter dype og varige spor i de menneskene som rammes dag ut og dag inn. Er det ikke like innlysende at læremidler og undervisning skal bygge på likestilling i forhold til alle diskrimineringsgrunnlag? (d.v.s. kjennetegn som er felles for en diskriminert gruppe).

Tilstanden i dagens norske skoler er dessverre et speilbilde av diskrimineringslovgivningen og holdninger i samfunnet for øvrig.
Når vi nå feirer 200 års jubileum for grunnloven, er det med en flau smak i munnen vi kan konstatere følgende: det avhenger av hvem som rammes, om de samme diskriminerende handlingene er straffbare, bare ulovlige, eller rett og slett lovlige!

Det er vanskelig å skjønne hvordan Norge har kunnet havne i en sånn situasjon.

Vi har en glimrende kjønnsliketillingslov som gjelder på alle områder i samfunnet. Den omfatter også familieliv og andre nære forhold. Her var Norge et foregangsland, men dette er dessverre ikke situasjonen for den resterende norske likestillings- og diskrimineringslovgivningen.

En rekke grupper har svært varierende likestillings- og diskrimineringsvern.
Mange som diskrimineres har ikke noe som helst vern i loven, fordi vernet begrenses til visse avgrensede diskrimineringsgrunnlag. Om man diskrimineres f.eks. på grunn av overvekt, utseende eller sosial bakgrunn finnes det ikke noe vern.

Noen eksempler: 1. januar 2014 trådte loven om forbud mot diskriminering på bakgrunn av seksuell orientering i kraft. En sterk likestillingslov for alle innenfor seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Den gjelder på alle områder i samfunnet, men, uforståelig nok ikke i familie og nære relasjoner. Undersøkelser viser at mennesker som utfordrer tradisjonelle kjønnsroller er utsatt for mobbing og trakasering, også fra familemedlemmer.

Det er mer som halter: etnisitet er f.eks. det eneste diskrimineringsgrunnlaget som har vern når grov overtredelse av diskrimineringsforbudet begås av flere i fellesskap. Hva kan grunnene være for at dette ikke skal gjelde for alle diskrimineringsgrunnlag? Tilsvarende med hatkriminalitetparagrafen som kun beskytter noen spesielt utvalgte.

Hvorfor skal ikke krav om universell utforming gjelde norske skip i utenriksfart? Og hvorfor gjelder ikke arbeidsgivers aktivitetsplikt på Svalbard overfor alle diskrimineringsgrunnlag?

En viktig premiss for livskvalitet er samsvar mellom kjønnsidentitet og det kjønnet som fremkommer i identitetspapirene. Norske myndigheter forlanger kastrering av mennesker som ønsker å skifte juridisk kjønn selv om dette ikke er nedfelt i noen lov. Likevel foregår dette. Noen mennesker opplever det som kjønnslemlestelse og grov krenkelse av individuell integritet. Amnesty International stiller seg svært kritisk til denne praksisen. Europarådets menneskerettskommissær fastslår dessuten at ingen skal bli tvunget til å gjennomgå medisinske prosedyrer for å få anerkjennelse for sin kjønnsidentitet.

Skal jeg ta sjansen på å nevne at likstillings- og diskrimineringsnemda ikke er gitt myndighet til å fastsette erstatning og oppreisning for mennesker som blir diskriminert? Nei, det blir vel for voldsomt i denne omgang?

Den mangelfulle lovgivningen reflekteres også tydelig i skolen. Hvordan skal skolen kunne ivareta sin oppgave med å fremme menneskelig likeverd og likestilling når alle diskrimineringsgrunnlag utenom kjønn neglisjeres i læreplaner og lærebøker?
Det er et tankekors at i tillegg til kjønn, får bare noen få tilfeldige diskrimineringsgrunnlag (religion og rasisme) oppmerksomhet i undervisningen.

Forskerne ved Høgskolen i Hedmark fant at dårlig psykisk helse og dårlige karakterer på ungdomsskolen var faktorer som kjennetegnet mobbeofre. Vi vet at sjansene dermed også øker for å bli stående utenfor arbeidslivet. Det er trist for den som rammes og dyrt for samfunnet. Mobbing begrenser seg heller ikke til skolen, men skjer i familier, blant kolleger, i sosiale sammenhenger, i medier, i politikken og på nettet. Store ressurser settes inn fra helsevesenet for å ”lappe sammen” mennesker som ikke hadde behøvd å havne utenfor sosialt og i arbeidslivet dersom vi hadde et harmonisert og helhetlig lovverk med gode sanksjonsmuligheter.

Menneskerettsalliansen ser det derfor som svært positivt at regjeringen prioriterer arbeidet med en ny helhetlig og harmonisert diskrimineringslovgivning. Ikke minst er det viktig at de har gått inn for at den kommende loven også inkluderer beskyttelse mot diskriminering av «andre liknende vesentlige grunnlag», slik at ingen faller utenfor diskriminerinsvernet.

Sammenhengen mellom mobbing i skolen og psykisk lidelse ble satt på dagsorden av statsminister Erna Solberg i nyttårstalen. Hun er ikke den første som løfter dette frem. Jeg håper hun mener alvor og at Høyre/FRP – regjeringen setter handling etter ord når de nå har proklamert at det skal innføres et harmonisert og helhetlig diskrimineringslovverk. Dette vil over tid kunne utgjøre en forskjell både i holdninger og i handlinger.

Jeg minner om at det ALDRI er identiteten til den diskriminerte eller den som blir mobbet som utgjør problemet. Det er ALLTID den som diskriminerer og mobber som skal stilles til ansvar for sine handlinger.

Ha en reflektert feiring av 200 års jubileet.

John Jeanette Solstad Remø
Leder for Menneskerettsalliansen.