Menneskerettsalliansen var en allianse av likestillingsorganisasjoner for blant annet funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsidentitet og -uttrykk, kjønn og etnisitet. Den eksisterte mellom 2004 og 2019. Menneskerettsalliansen initierte og bidro i alle deler av prosessen som ledet til felles likestillings- og diskrimineringslov (2017), fikk til at «andre forhold ved en person» ble inkludert i likestillings- og diskrimineringslovens formålsparagraf, offentlige myndigheters plikt til aktivt, målrettet og planmessig arbeid og i bestemmelsen om læremidler og undervisning (2017), bidro til et generelt diskrimineringsforbud uansett grunnlag i Grunnloven (2014), initierte prosessen som ledet til ombudsordning og et generelt diskrimineringsvern i loven på grunnlag av seksuell orientering, kjønnsidentitet og -uttrykk i alle deler av samfunnet (2013), fikk til at personer med transseksualisme ble inkludert i diskrimineringsvernet og ombudsordningen for kjønn i loven (2005), bidro til at hat mot funksjonsevne og «andre forhold som støter an mot grupper med et særskilt behov for vern» ble inkludert som skjerpende omstendigheter ved lovbrudd i straffeloven (2008), og fikk til at nedsatt funksjonsevne ble inkludert i straffelovens bestemmelser om hatkriminalitet (2008).
Gjennom lobbyarbeidet og en rekke mediebidrag, bidro Menneskerettsalliansen til en bedre forståelse av hvordan likestilling og antidiskriminering må sees i lyset av menneskerettighetene og av at all diskriminering i sin essens handler om det samme – uansett diskrimineringsgrunnlag.
Gjennom lobbyarbeidet og en rekke mediebidrag, bidro Menneskerettsalliansen til en bedre forståelse av hvordan likestilling og antidiskriminering må sees i lyset av menneskerettighetene og av at all diskriminering i sin essens handler om det samme – uansett diskrimineringsgrunnlag.
STIFTELSEN
Menneskerettsalliansen ble stiftet 25. oktober 2004 på initiativ av FRI (da LLH) ved Dag Øistein Endsjø, Stopp Diskrimineringen ved Berit Vegheim, HBRS (da LFTS) ved Tone Maria Hansen, og Antirasistisk senter ved Henrik Lunde.
Menneskerettsalliansens uttalte mål var hele tiden at loven skulle gi alle som diskrimineres samme vern mot diskriminering i overensstemmelse med menneskerettighetenes generelle vern mot diskriminering. Alliansens arbeid skjedde i hovedsak gjennom lobbyvirksomhet, media og deltakelse i ulike utvalg.
Utgangspunktet for stiftelsen av Menneskerettsalliansen var ganske enkelt at med diskriminering generelt var lov i de fleste deler av samfunnet på alle grunnlag unntatt kjønn. Den norske diskrimineringslovgivningen var dessverre både vilkårlige og mangelfull og det fantes ingen forståelse av likestilling og antidiskriminering som et generelt fenomen i norsk offentlighet og politikk.
Menneskerettsalliansens uttalte mål var hele tiden at loven skulle gi alle som diskrimineres samme vern mot diskriminering i overensstemmelse med menneskerettighetenes generelle vern mot diskriminering. Alliansens arbeid skjedde i hovedsak gjennom lobbyvirksomhet, media og deltakelse i ulike utvalg.
Utgangspunktet for stiftelsen av Menneskerettsalliansen var ganske enkelt at med diskriminering generelt var lov i de fleste deler av samfunnet på alle grunnlag unntatt kjønn. Den norske diskrimineringslovgivningen var dessverre både vilkårlige og mangelfull og det fantes ingen forståelse av likestilling og antidiskriminering som et generelt fenomen i norsk offentlighet og politikk.
LOVARBEIDET
Tilstanden per 2004 var at det omfattende diskrimineringsvernet på grunnlag av kjønn i alle deler av samfunnet, på ingen måte ble speilet i vern av andre diskrimineringsgrunnlag. De aller fleste diskriminerende handlingene var enten straffbare, bare ulovlige eller ganske enkelt lovlige, alt etter hvem som ble rammet.
På denne tiden forberedte regjeringen sitt forslag om en diskrimineringslov på grunnlag av etnisitet og livssyn med betydelig dårligere vern enn kjønnslikestillingsloven. De planla også utvide vern i arbeidslivet på grunnlag av funksjonsevne (i tillegg til homofili som hadde vært der siden 1998), men ikke noe som helst vern på grunnlag av alder, kjønnsidentitet og -uttrykk, eller andre vesentlige forhold ved en person. Det var samtidig knapt noen offentlig debatt om hvor mangelfull norsk likestillingslovgivning, annet enn ved medieinnspill fra to av Menneskerettsalliansens initiativtakere Dag Øistein Endsjø og Berit Vegheim som begge påpekte at likestilling og diskriminering gjaldt alle grunnlag like mye.
Selv om Norge hadde hatt en likestillingslov og et likestillingsombud helt siden 1979, beskyttet ikke disse noe annet enn kjønnslikestilling. Det fantes på denne tiden ikke noe politisk initiativ for å innføre en generell likestillingspolitikk og for å forby all diskriminering uansett diskrimineringsgrunnlag. At arbeidsmiljøloven i 2005 fikk vern mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, kom bare fordi Norge var forpliktet å gjøre dette på grunn av et kommende EU-direktiv (2000/78/EF). Lov om etnisk diskriminering m.v., som var en annenrangs versjon av kjønnslikestillingsloven som ble lagt frem av regjeringen Bondevik samme år, var igjen på grunn av et EU-direktiv (2000/43/EF).
Umiddelbart etter stiftelsen startet Menneskerettsalliansen arbeidet med å gjøre diskriminerings- og likestillingslovgivningen mest mulig likestilt gjennom lobbyarbeid og medieutspill.
Gjennom lobbyarbeid i sammenheng med behandlingen av regjeringens forslag til diskrimineringslov om etnisitet mv. i 2005, fikk Menneskerettsalliansen både opposisjons- og regjeringspartiene i Stortinget til å be den borgerlige regjeringen om at alle skulle få fullt vern mot diskriminering uansett diskrimineringsgrunnlag.
Gjennom assistanse til SVs stortingsgruppe idet den fremmet grunnlovsforslag om generelt vern mot diskriminering 2004 og videre lobbyvirksomhet, bidro Menneskerettsalliansen til at Grunnloven fikk et generelt vern mot diskriminering i 2014.
Som svar til Menneskerettsalliansens medieutspill, svarte Erna Solberg som kommunalminister i 2005 at «selv om vi mangler en helhetlig lovgivning mot diskriminering, godtar vi ikke diskriminering på grunn av seksuell orientering, funksjonshemming eller andre grunnlag.» Etter regjeringsskiftet og videre lobbyarbeid, ble Solberg med på dok 8-forslag i 2006 utarbeidet av Olemic Thommessen og André Oktay Dahl med assistanse av Menneskerettsalliansen, om å igangsette arbeidet for en felles likestillings- og diskrimineringslov for alle diskrimineringsgrunnlag. Etter en omhyggelig behandling ledet av SVs Olav Gunnar Ballo, igjen med assistanse av Menneskerettsalliansen, ble dette utgangspunktet for den rødgrønne regjeringens nedsettelse av Diskrimineringslovutvalget som skulle gjøre selve grunnarbeidet for en felles likestillings- og diskrimineringslov. I den endelige stortingsinnstillingen var Menneskerettsalliansen den eneste organisasjonen det ble vist spesifikt til idet innstillingen forutsatte «at [diskrimineringslov]utvalget i sitt arbeid tar med de vurderingene som er kommet gjennom innspill fra ulike interesseorganisasjoner».
Gjennom en sentral rolle i prosjektet «Nasjonal bevisstgjøring for å bekjempe diskriminering» i regi av Sosial- og helsedirektoratet under EU-programmet for å bekjempe diskriminering i 2005, fremmet Menneskerettsalliansen ytterligere fokus på den mangelfulle diskrimineringslovgivningen og fikk blant annet Senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo til å understreke det menneskerettslig problematiske ved lovverkets rangering av diskrimineringsgrunnlag.
Gjennom møter med Likestillings- og diskrimineringsombudet, fikk Menneskerettsalliansen gjennomslag for at også personer med transseksualisme ble inkludert innenfor likestillingsloven og likestillingsombudets beskyttelse av kjønn i 2005.
Da Diskrimineringslovutvalget ble opprettet i 2007, spilte Menneskerettsalliansen en sentral rolle i referansegruppen med sin konsekvent menneskerettslige argumentasjon om at alle måtte ha samme vern mot diskriminering uansett diskrimineringsgrunnlag og fikk stor støtte av de fleste andre organisasjonene i referansegruppen. Ifølge utvalgets medlemmer var alliansens argumentasjon avgjørende for at utvalget gikk inn for at også «andre vesentlige forhold ved en person» måtte være med i lovforslaget – den eneste måten loven kunne sikre alle vern mot diskriminering. Menneskerettsalliansen bidro også til at utvalget foreslo at kjønnsidentitet og -uttrykk skulle inn som eget diskrimineringsgrunnlag i loven.
Blant annet gjennom møter med justisminister Knut Storberget, spilte Menneskerettsalliansen en sentral rolle for at straffelovens nye bestemmelse i 2008 om hat som motiv som straffeskjerpende omstendigheter, inkluderte fordommer mot funksjonsevne og «andre forhold som støter an mot grupper med et særskilt behov for vern.» Dette var den første norske loven som ga alle likt vern mot diskriminering i overensstemmelse med menneskerettighetene. Alliansen bidro også til at straffelovens forbud mot hatkriminalitet også inkluderte nedsatt funksjonsevne, selv om alliansen ikke fikk gjennomslag for at alle diskrimineringsgrunnlag skulle tas med også der.
Menneskerettsalliansen var i stadig kontakt med likestillingsdepartementet rundt behandlingen av felles diskrimineringslov, men klarte likevel ikke å hindre at den rødgrønne regjeringen etter mobilisering av aktivister innad i Arbeiderpartiet, SV og LO som ikke ønsket at andre grupper skulle få samme diskrimineringsvern som kjønn, skrotet en felles likestillings- og diskrimineringslov til fordel for fire separate lover, der ingen av de andre lovene fikk like godt vern som kjønn og der «andre vesentlige forhold ved en person» ble utelukket. I behandlingen av loven på Stortinget i 2013, stemte likevel alle fire opposisjonspartier for at «andre vesentlige forhold ved en person» skulle med i alle lovene.
Det er viktig i denne sammenhengen å vise til at diskrimineringsloven på grunnlag av seksuell orientering og kjønnsidentitet og -uttrykk som ble vedtatt i 2013 og som ga vern på de fleste områder i samfunnet, var en direkte konsekvens av Menneskerettsalliansens initiativ for et helhetlig diskrimineringsvern i overensstemmelse med menneskerettighetene. Ingen hadde før Endsjø og Menneskerettsalliansen bedt om at Likestillingsombudet og alle bestemmelsene i kjønnslikestillingsloven også skulle gjelde seksuell orientering og kjønnsidentitet og -uttrykk.
I 2017 vedtok Stortinget en felles likestillings- og diskrimineringslov som gir diskrimineringsgrunnlagene etnisitet, livssyn, nedsatt funksjonsevne, alder, seksuell orientering, og kjønnsidentitet og -uttrykk nesten den samme beskyttelsen som kjønn og fulgte slik i hovedsak opp Menneskerettalliansen opprinnelige initiativ fra 2004.
Ved å få med blant annet Likestillings- og diskrimineringsombudet, de andre organisasjonene i ombudets brukerutvalg, og gjennom direkte lobbyvirksomhet mot de ulike stortingsgruppene, sikret Menneskerettsalliansen i 2017 at et enstemmig Storting stemte for at vern av «andre vesentlige forhold ved en person» kom med i den nye felles likestillings- og diskrimineringslovens formålsparagraf og bestemmelser om offentlige myndigheters plikt til aktivt, målrettet og planmessig arbeid og innhold i læremidler og undervisning – om enn ikke i alle lovens bestemmelser.
På denne tiden forberedte regjeringen sitt forslag om en diskrimineringslov på grunnlag av etnisitet og livssyn med betydelig dårligere vern enn kjønnslikestillingsloven. De planla også utvide vern i arbeidslivet på grunnlag av funksjonsevne (i tillegg til homofili som hadde vært der siden 1998), men ikke noe som helst vern på grunnlag av alder, kjønnsidentitet og -uttrykk, eller andre vesentlige forhold ved en person. Det var samtidig knapt noen offentlig debatt om hvor mangelfull norsk likestillingslovgivning, annet enn ved medieinnspill fra to av Menneskerettsalliansens initiativtakere Dag Øistein Endsjø og Berit Vegheim som begge påpekte at likestilling og diskriminering gjaldt alle grunnlag like mye.
Selv om Norge hadde hatt en likestillingslov og et likestillingsombud helt siden 1979, beskyttet ikke disse noe annet enn kjønnslikestilling. Det fantes på denne tiden ikke noe politisk initiativ for å innføre en generell likestillingspolitikk og for å forby all diskriminering uansett diskrimineringsgrunnlag. At arbeidsmiljøloven i 2005 fikk vern mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, kom bare fordi Norge var forpliktet å gjøre dette på grunn av et kommende EU-direktiv (2000/78/EF). Lov om etnisk diskriminering m.v., som var en annenrangs versjon av kjønnslikestillingsloven som ble lagt frem av regjeringen Bondevik samme år, var igjen på grunn av et EU-direktiv (2000/43/EF).
Umiddelbart etter stiftelsen startet Menneskerettsalliansen arbeidet med å gjøre diskriminerings- og likestillingslovgivningen mest mulig likestilt gjennom lobbyarbeid og medieutspill.
Gjennom lobbyarbeid i sammenheng med behandlingen av regjeringens forslag til diskrimineringslov om etnisitet mv. i 2005, fikk Menneskerettsalliansen både opposisjons- og regjeringspartiene i Stortinget til å be den borgerlige regjeringen om at alle skulle få fullt vern mot diskriminering uansett diskrimineringsgrunnlag.
Gjennom assistanse til SVs stortingsgruppe idet den fremmet grunnlovsforslag om generelt vern mot diskriminering 2004 og videre lobbyvirksomhet, bidro Menneskerettsalliansen til at Grunnloven fikk et generelt vern mot diskriminering i 2014.
Som svar til Menneskerettsalliansens medieutspill, svarte Erna Solberg som kommunalminister i 2005 at «selv om vi mangler en helhetlig lovgivning mot diskriminering, godtar vi ikke diskriminering på grunn av seksuell orientering, funksjonshemming eller andre grunnlag.» Etter regjeringsskiftet og videre lobbyarbeid, ble Solberg med på dok 8-forslag i 2006 utarbeidet av Olemic Thommessen og André Oktay Dahl med assistanse av Menneskerettsalliansen, om å igangsette arbeidet for en felles likestillings- og diskrimineringslov for alle diskrimineringsgrunnlag. Etter en omhyggelig behandling ledet av SVs Olav Gunnar Ballo, igjen med assistanse av Menneskerettsalliansen, ble dette utgangspunktet for den rødgrønne regjeringens nedsettelse av Diskrimineringslovutvalget som skulle gjøre selve grunnarbeidet for en felles likestillings- og diskrimineringslov. I den endelige stortingsinnstillingen var Menneskerettsalliansen den eneste organisasjonen det ble vist spesifikt til idet innstillingen forutsatte «at [diskrimineringslov]utvalget i sitt arbeid tar med de vurderingene som er kommet gjennom innspill fra ulike interesseorganisasjoner».
Gjennom en sentral rolle i prosjektet «Nasjonal bevisstgjøring for å bekjempe diskriminering» i regi av Sosial- og helsedirektoratet under EU-programmet for å bekjempe diskriminering i 2005, fremmet Menneskerettsalliansen ytterligere fokus på den mangelfulle diskrimineringslovgivningen og fikk blant annet Senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo til å understreke det menneskerettslig problematiske ved lovverkets rangering av diskrimineringsgrunnlag.
Gjennom møter med Likestillings- og diskrimineringsombudet, fikk Menneskerettsalliansen gjennomslag for at også personer med transseksualisme ble inkludert innenfor likestillingsloven og likestillingsombudets beskyttelse av kjønn i 2005.
Da Diskrimineringslovutvalget ble opprettet i 2007, spilte Menneskerettsalliansen en sentral rolle i referansegruppen med sin konsekvent menneskerettslige argumentasjon om at alle måtte ha samme vern mot diskriminering uansett diskrimineringsgrunnlag og fikk stor støtte av de fleste andre organisasjonene i referansegruppen. Ifølge utvalgets medlemmer var alliansens argumentasjon avgjørende for at utvalget gikk inn for at også «andre vesentlige forhold ved en person» måtte være med i lovforslaget – den eneste måten loven kunne sikre alle vern mot diskriminering. Menneskerettsalliansen bidro også til at utvalget foreslo at kjønnsidentitet og -uttrykk skulle inn som eget diskrimineringsgrunnlag i loven.
Blant annet gjennom møter med justisminister Knut Storberget, spilte Menneskerettsalliansen en sentral rolle for at straffelovens nye bestemmelse i 2008 om hat som motiv som straffeskjerpende omstendigheter, inkluderte fordommer mot funksjonsevne og «andre forhold som støter an mot grupper med et særskilt behov for vern.» Dette var den første norske loven som ga alle likt vern mot diskriminering i overensstemmelse med menneskerettighetene. Alliansen bidro også til at straffelovens forbud mot hatkriminalitet også inkluderte nedsatt funksjonsevne, selv om alliansen ikke fikk gjennomslag for at alle diskrimineringsgrunnlag skulle tas med også der.
Menneskerettsalliansen var i stadig kontakt med likestillingsdepartementet rundt behandlingen av felles diskrimineringslov, men klarte likevel ikke å hindre at den rødgrønne regjeringen etter mobilisering av aktivister innad i Arbeiderpartiet, SV og LO som ikke ønsket at andre grupper skulle få samme diskrimineringsvern som kjønn, skrotet en felles likestillings- og diskrimineringslov til fordel for fire separate lover, der ingen av de andre lovene fikk like godt vern som kjønn og der «andre vesentlige forhold ved en person» ble utelukket. I behandlingen av loven på Stortinget i 2013, stemte likevel alle fire opposisjonspartier for at «andre vesentlige forhold ved en person» skulle med i alle lovene.
Det er viktig i denne sammenhengen å vise til at diskrimineringsloven på grunnlag av seksuell orientering og kjønnsidentitet og -uttrykk som ble vedtatt i 2013 og som ga vern på de fleste områder i samfunnet, var en direkte konsekvens av Menneskerettsalliansens initiativ for et helhetlig diskrimineringsvern i overensstemmelse med menneskerettighetene. Ingen hadde før Endsjø og Menneskerettsalliansen bedt om at Likestillingsombudet og alle bestemmelsene i kjønnslikestillingsloven også skulle gjelde seksuell orientering og kjønnsidentitet og -uttrykk.
I 2017 vedtok Stortinget en felles likestillings- og diskrimineringslov som gir diskrimineringsgrunnlagene etnisitet, livssyn, nedsatt funksjonsevne, alder, seksuell orientering, og kjønnsidentitet og -uttrykk nesten den samme beskyttelsen som kjønn og fulgte slik i hovedsak opp Menneskerettalliansen opprinnelige initiativ fra 2004.
Ved å få med blant annet Likestillings- og diskrimineringsombudet, de andre organisasjonene i ombudets brukerutvalg, og gjennom direkte lobbyvirksomhet mot de ulike stortingsgruppene, sikret Menneskerettsalliansen i 2017 at et enstemmig Storting stemte for at vern av «andre vesentlige forhold ved en person» kom med i den nye felles likestillings- og diskrimineringslovens formålsparagraf og bestemmelser om offentlige myndigheters plikt til aktivt, målrettet og planmessig arbeid og innhold i læremidler og undervisning – om enn ikke i alle lovens bestemmelser.
MEDIA (Se også egen oversikt)
Gjennom mengder med medieutspill i blant annet Aftenposten, Dagbladet, NRK, Dagsavisen, VG, Klassekampen og Bergens Tidende, satte Menneskerettsalliansens fokus ikke bare på behovet for et generelt diskrimineringsvern i overensstemmelse med menneskerettighetene, men også mer spesielt på de spesielle utfordringene med funksjonshemmede som velgerne ingen vil ha, eks-narkomane som dør av diskriminering, mangfold og representasjon, lovlig diskriminering av blant annet transpersoner og prostituerte, hvordan diskriminering av ulike grupper ulik grad blir akseptert, og hvordan begrepet likestilling er blitt monopolisert av kjønnslikestilling.