Det menneskerettslige grunnlag
En rekke internasjonale konvensjoner og omfattende rettspraksis spesifiserer menneskerettighetenes forbud mot diskriminering. I forhold til Menneskerettsalliansen velger vi å trekke frem følgende.
Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, art. 26:
Alle er like for loven og har uten noen form for forskjellsbehandling rett til lik beskyttelse av loven. I dette øyemed skal lovgivningen forby enhver form for forskjellsbehandling og sikre alle likeverdig og effektiv beskyttelse mot forskjellsbehandling på noe grunnlag [rekken av grupper nevnt etter dette er bare en ikke uttømmende rekke av eksempler]
Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter art. 5:
Ingen innskrenkning i eller avvik fra noen av de grunnleggende menneskerettighetene som i kraft av lov, overenskomster, forskrifter eller sedvane anerkjennes eller gjelder i noen konvensjonsstat, skal kunne gjennomføres under påberopelse av at denne konvensjon ikke anerkjenner slike rettigheter eller anerkjenner dem i mindre utstrekning.
Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, art. 14:
Utøvelsen av de rettigheter og friheter som er fastlagt i denne konvensjon skal bli sikret uten diskriminering på noe grunnlag.
Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i saken Abdulaziz, Cabales og Balkandali mot Storbritannia og Nord-Irland, 28. mai 1985:
Begrepet diskriminering i forståelsen av artikkel 14 inkluderer generelt saker der en person eller en gruppe behandles, uten saklig begrunnelse, mindre fordelaktig enn andre, selv om den mer fordelaktige behandlingen ikke kreves av konvensjonen.
Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i dommen i sakene L. og V. mot Østerrike og S.L. mot Østerrike, 9. januar 2003:
I den utstrekning artikkel 209 [i den østerrikske straffeloven] reflekterte en heteroseksuell majoritets fordommer mot en homoseksuell minoritet, kunne ikke disse negative holdningene i seg selv sees av Domstolen som tilstrekkelig rettferdiggjøring for annerledes behandling, like lite som lignende negative holdninger mot de av forskjellig rase, opphav eller hudfarge.
Prinsippet som slås fast i denne saken er at en gruppe som ikke nevnes eksplisitt i noen menneskettighetskonvensjon, likevel har den samme absolutte beskyttelsen mot diskriminering som de som nevnes. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens forbud mot diskriminering på noe grunnlag kan med andre ord ikke lenger relativiseres etter noe prinsipp om konsens verken i befolkningen eller i det internasjonale samfunn.
Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, art. 26:
Alle er like for loven og har uten noen form for forskjellsbehandling rett til lik beskyttelse av loven. I dette øyemed skal lovgivningen forby enhver form for forskjellsbehandling og sikre alle likeverdig og effektiv beskyttelse mot forskjellsbehandling på noe grunnlag [rekken av grupper nevnt etter dette er bare en ikke uttømmende rekke av eksempler]
Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter art. 5:
Ingen innskrenkning i eller avvik fra noen av de grunnleggende menneskerettighetene som i kraft av lov, overenskomster, forskrifter eller sedvane anerkjennes eller gjelder i noen konvensjonsstat, skal kunne gjennomføres under påberopelse av at denne konvensjon ikke anerkjenner slike rettigheter eller anerkjenner dem i mindre utstrekning.
Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, art. 14:
Utøvelsen av de rettigheter og friheter som er fastlagt i denne konvensjon skal bli sikret uten diskriminering på noe grunnlag.
Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i saken Abdulaziz, Cabales og Balkandali mot Storbritannia og Nord-Irland, 28. mai 1985:
Begrepet diskriminering i forståelsen av artikkel 14 inkluderer generelt saker der en person eller en gruppe behandles, uten saklig begrunnelse, mindre fordelaktig enn andre, selv om den mer fordelaktige behandlingen ikke kreves av konvensjonen.
Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i dommen i sakene L. og V. mot Østerrike og S.L. mot Østerrike, 9. januar 2003:
I den utstrekning artikkel 209 [i den østerrikske straffeloven] reflekterte en heteroseksuell majoritets fordommer mot en homoseksuell minoritet, kunne ikke disse negative holdningene i seg selv sees av Domstolen som tilstrekkelig rettferdiggjøring for annerledes behandling, like lite som lignende negative holdninger mot de av forskjellig rase, opphav eller hudfarge.
Prinsippet som slås fast i denne saken er at en gruppe som ikke nevnes eksplisitt i noen menneskettighetskonvensjon, likevel har den samme absolutte beskyttelsen mot diskriminering som de som nevnes. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens forbud mot diskriminering på noe grunnlag kan med andre ord ikke lenger relativiseres etter noe prinsipp om konsens verken i befolkningen eller i det internasjonale samfunn.